ingvildinevada - Design by Julie Viktoria
Design by Julie Viktoria Design by Julie Viktoria

Hello September!

Det er offisielt høst og jeg trenger fortsatt ikke å ha på meg jakke. Det er sykt rart.

Jeg har aldri bodd noen annen plass enn Kristiansund og det har betydd at jeg har kunnet gått uten jakke rundt 10 ganger i løpet av et år. I Moapa valley er vi fortsatt oppe i 40 grader og lite virker å forandre seg på den fronten. 

   

Vanskelig å beskrive hvor godt det er faktisk. Det eneste problemet er at hver gang jeg skal ut av huset, føles det ut som jeg har glemt noe og jeg blir stresset i noen sekunder før jeg kommer på at jeg er kristiansunder og det å gå uten jakke strider mot vår natur. 

Idag er det lørdag og labour day weekend. Dette betyr at vi får fri på mandag. Utrolig deilig! De siste ukene har vært skikkelig røff. Jeg har heldigvis fått meg utrolig gode venner, men dette er en liten plass og det betyr også at det er mange rykter som går rundt. Det føles litt ut som om alle føler de kan ha en mening om oss utvekslingsstudenter, selv om de ikke egentlig kjenner oss. Det er litt vanskelig å forklare, fordi det er ikke sånn at jeg, eller noen av de andre er mislikt, de liker oss veldig godt, det er bare at man hører veldig mye snakk om segselv og det er ganske uvandt. 

Jeg skal bruke denne dagen på å få forhåndslagd noen innlegg og jobbe litt på neste vlog. Utrolig morsomt å få positive tilbakemeldinger på den første, siden jeg var såpass nervøs for å legge den ut. Om du enda ikke har sett den så trykk her




 

 



.



Første skoleuka er unnagjort!

// Lokal tid: 6:30 pm //

Det er tirsdag og snart en måned siden jeg forlot Norge(!?)

Tiden har gått utrolig fort og bloggen har blitt litt glemt denne første uka. Jeg har vært helt utslitt noen dager og full av energi andre dager. 

Uka som har gått var utrolig spennende og og full av opp og nedturer.

Mandag morgen var jeg opp klokka halv  6 og klar til å dra til skolen før klokka hadde nådd 7. På skolen fikk jeg timeplanen for både "blue" days og "gold" days. Skoleuka er altså delt opp i to ulike timeplaner. 4 ulike fag på blue days og 4 andre fag på gold days. Den første dagen skulle vi innom alle de 8 fagene, så timene var kortere enn de vanligvis skulle være. Etter den første timen var ferdig, ble jeg stoppet av en læreren og ble bedt om å gå til kontoret fordi skjørtet mitt tydeligvis var for kort. Jeg hadde på forhånd vært veldig nøye med å prøve å finne klær som passet til "desscoden". Jeg hadde da fått feil beskjed om hvor langt skjørt skulle være. Hele opplevelsen var ekstremt ubehagelig og jeg hadde mest lyst å låse meg inn på doen og gråte. På kontoret var de veldig snille, men målte skjørtet med en linjal og sa at det var altfor kort. Jeg trengte ikke skifte, men fikk beskjeden " never, ever wear that skirt to school again". Jeg gikk til den neste timen min med gråten i halsen, fast bestemt på å holde masken.  Midt på dagen har vi noe de kaller "Nutrition break" som er en pause på rundt 15 min der de fleste kjøper seg snacks. Da fikk jeg vertsmor til å komme med et par jeans fordi jeg rett og slett følte meg ekstremt ukomfertabel. Resten av dagen gikk fint og før vi var ferdig samlet hele skolen seg i gymsalen og både cheerleaderene og danselaget framførte en koreografi. Jeg skulle jo egentlig være med på den dansen, men siden jeg var borte fra treningene nesten hele uka før skolestart så kunne jeg den ikke godt nok. Det var veldig gøy å se på og vi fikk virkelig følt på "school sprit". Etter alle timene på skolen var ferdig, var det endlelig tid for lunsj, før dansetreningen startet. 

Resten av uka bestod av endringer i timeplanen siden jeg nesten ikke fikk noen av de fagene jeg faktisk ville ha, klaging til alle om at jeg var trøtt og lange skoletimer. Hver dag etter skolen var det dansetrening i 2 timer, der jeg måtte sitte 80% av tiden, fordi de jobbet på danser som jeg ikke kunne være med på siden jeg ikke var der da de faktisk lærte dem. Det å sitte i lange perioder og å være egentlig helt utslitt er ikke en god kombinasjo,  jeg sovnet flere ganger. 

På torsdag hadde jeg endelig den første ballett timen min, jeg var utrolig nervøs for at læreren trodde jeg var nærmest profesjonell. Heldigvis gikk timen kjempebra og jeg koset meg veldig! Jeg tror det å ha privattimer kommer til å hjelpe veldig mye på tenikken min og hvordan jeg danser. 

Når fredag kom var jeg egentlig overrasket over at jeg hadde overlevd uka... Jeg ble invitert med til en senior bonfire, skulle virkelig ønske vi gjorde sånt i Norge også. Det var så hyggelig og jeg ble kjent med flere seniors. Vi lagde s'mores, sang og praten sammen imens vi satt bakpå trucks. Rett ut av en amerikansk film egentlig.

 

 

Det så rart å tenke på at jeg allerede har vært borte såpass lenge. Det er 1 måned siden jeg stod på flyplassen og sa hade til allesammen. Jeg har enda ikke hatt ordentlig hjemlengsel og håper virkelig at jeg ikke får det, men samtidlig så savner jeg familien og vennene mine hjemme. Spesielt nå som skolen i Norge også har startet. Nå har jeg enda mindre timer iløpet av dagen der både jeg og de hjemme er våken. Når jeg kommer hjem fra dansing er klokka  rundt halv 5 her, men nesten alle hjemme ligger og sover fordi der er jo klokka halv 2 på natta. Heldigvis har vi fortsatt helgene der mange er oppe sent. Jeg finner vel en rutine i det og det er ikke akkurat sånn at jeg ikke har venner her i amerika heller.

 

På de to siste bildene her kan man kanskje se at concealeren begynner å bli litt vel lys? 



Mealprep og siste dag av sommerferien

Lokal tid: 8:45 pm

Da er sommeren offisielt over, imorgen starter jeg på skolen igjen. Jeg gleder meg selvfølgelig til å se hvordan det er å gå på amerikansk high school, men samtidig er det litt kjedelig å tenke på hvor mye arbeid jeg har foran meg. Skolen starter allerede 7:15 am og varer til 1 pm. Etter det er der rett på dansetrening som varer i 2 timer. 

Dagen idag ble brukt på å hjelpe familien med hagearbeid.  Han du noen gang prøvd å gjøre hagearbeid i 40 varmegrader? Vi holdt på i drøyt 2 timer og jeg var helt utsvettet og sliten etterpå. Vi fikk gjort mye og det ble veldig fint.

Jeg håper jo på å få spist ganske sunt her og å få trent mest mulig. De første ukene har jeg jo kost meg med mat og virkelig fått prøvd amerikansk junkfood. Nå som skolen starter er det på tide å komme tilbake på riktig spor og jeg har nå lagd lunsj, frokost og snacks til hele uka. 

Noe av dette har jeg laget før og noe er nytt så jeg gleder meg veldig til å få smakt på alt.

Aller sist vil jeg vise fram tingene jeg har kjøpt til skolestart. Imorgen skal få prøvd å ta noen bilder av back to school klærne mine og ta noen bilder av skolen så dere får sett den også.

Mye spennende som skjer framover! Jeg har allerede hatt dansetrening med skolen sitt danselag i 2 uker og den første ballettimen min er på torsdag. Håper virkelig timen går bra og at jeg og danselæreren kommer overens. 



Vaycay in Cali

Nå har jeg offisielt vært hos familien min i 2 uker og jeg blir bare mer og mer spent på det kommende året.

De siste dagene har vært tilbringt i LA på ferie. Selv om vi bare var borte i 4 dager, var det veldig morsomt å få sett mer av amerika. 

Vi dro på six flags high mountain, som er en fornøyelsespark. Selvfølgelig tok jeg ikke med kameraet dit eller gopro'en. Veldig dumt siden mange av karusellene var syke og det hadde blitt morsome videoer å se på. Vi dro dit på onsdag, men det var veldig mange folk og vi ble stående myye i kø. 

Dagen etter var bare en chill dag på stranda, huset vårt lå rett ved havet så det var kort vei å gå. Senere på kvelden kjørte vi til santa monica pier og guess what?  det var stappfullt med folk. Torsdager er den ene dagen i uka der det er gratis konsert der og det er alltid like mye folk som kommer. Selv om det var mye folk var det sykt morsomt å faktisk være der. Vi så på solnedgangen og jeg prøvde noe friterte greier som tydeligvis er veldig populært her og som jeg ikke klarer å huske navnet på.

 



Den første bunnen er nådd

Denne helga har jeg lært den vanskelige veien at ting ikke stopper opp hjemme selv om du er borte.

Vi har helt siden vi fikk den lille valpen vår i mai, vist at noe ikke var som det skulle være med henne. Etter flere vertrinærbesøk fikk hele valpekullet hennes påvist en arvelig valpesykdom som kunne være dødelig. Saga ble satt på sterke doser medisiner og hun begynte å bli bedre. Vi hadde håpet oppe og Saga oppførte seg mer og mer som en valp skulle. Etter en uke på medisinene fikk vi høre at en annen valp i kullet var døende, vi passet ekstra godt på at lille Saga fikk medisinene sine til riktig tid og brukte ekstra mye tid med kosing og å prøve å lære henne triks.

 

Morgenen før jeg skulle dra fra Kristiansund kom mamma inn på rommet og fortalte meg at Saga mest sannsynlig ikke kom til å klare seg. Det ene benet hennes begynte å svikte og vi var redd for at dette var et tegn på at medisinene begynte å gå utover benene i kroppen. Jeg var helt fra meg og ble med til veterinæren, jeg var forberedt på det verste. Heldigvis var det nok bare at hun hadde skadet foten dagen i forveien og dyrlegen forsikret oss om at dette gikk i riktig retning. Vi følte oss paranoid, men når flere av valpene i kullet allerede hadde gått bort tok vi ingen sjanser. 

Jeg tok et siste farvel dagen etterpå og følte meg veldig trist med tanken på at nesten gang jeg så den lille valpen min så kom hun til å være en voksen hund. Lite viste jeg at kosen jeg ga henne rett før vi kjørte til flyplassen var den siste.

 

Forrige fredag etter jeg kom hjem fra dansetrening fikk jeg en melding fra mamma, hun ville snakke med meg. Jeg ringte henne og etter kort tid fikk jeg beskjeden. Saga hadde dødd. Den stakkars kroppen hennes taklet ikke all medisinen som egentlig skulle holde henne i live. I tillegg hadde sykdommen kommet lengre enn det vi trodde og hadde begynt å gå utover indre organer. Hun gikk fra å være tilsynelatende frisk og rask til å kollapse totalt innen noen få timer. Heldigvis gikk det raskt og hun hadde det ikke vondt lenge.

 

Å få den beskjeden var som å få et spark i magen. Jeg er så veldig langt unna og selv om jeg viste at hun var veldig syk hadde jeg virkelig ikke forventet at hun skulle gå bort. Jeg lå på rommet i flere timer og bare gråt. Selv om jeg bare hadde henne i noen måneder hadde jeg knyttet et sterkt bånd med henne. Jeg skulle virkelig gjort hva som helst for å komme hjem til en voksen Saga.

 

Akkurat den ettermiddagen var det så sykt vanskelig å være i USA. Alt jeg ville var å være hjem i Kristiansund og få trøst fra mamma og pappa. Samtidig viste jeg veldig godt at det ikke hadde gjort noe forskjell om jeg hadde vært hjemme. At lille Saga har det bedre der hun er nå. Heldigvis har jeg fått meg en familie her som er like støttende og fantastisk som den jeg har hjemme. Jeg skulle også på en weekendtur med de nye vennene mine og det hjalp meg veldig. Jeg lærte raskt at selv om det er greit å være trist alene av og til, er det så mye bedre å dele sorgen og la andre hjelpe deg på nye tanker. 

Tårene triller på nytt nå som jeg sitter og skriver om valpen min og ser igjennom bildene jeg har av henne, men etter jeg er ferdig med å skrive dette skal jeg ut til familien min. Jeg skal ikke la vanskelige ting ødelegge for hvordan jeg har det her. Jeg skal være her et helt år og på den tiden kommer det til å skje masse hjemme, men jeg har valgt å være i USA og da skal ikke tankene mine være tilbake i Norge. Jeg har bare et år her og da skal jeg gjøre alt jeg kan for å gjøre det til det beste året jeg har hatt. 



Welcome days

lokal tid: 8.20 am

Jeg lagde denne bloggen her for å vise alle sidene av utveksling, ikke bare de fine bildene og de lyse dagene. Derfor kommer jeg til å være helt ærlig om hvordan jeg opplevde welcome days. Husk at dette er min opplevelse, det kan hende at andre følte det annerledes. 

Vi mistet på en måte den første dagen av welcome days siden flyet vårt ble innstilt og vi kom ikke fram til New york før 11 på kvelden. På flyplassen ventet det staff fra ef og andre utvekslingsstudenter. Vi ble tatt med til en buss som skulle kjøre oss til campus rundt 1 time utenfor New York city. Vi ankom campus og bke registret, fikk romnøkkel og identifikasjon som vi måtte ha på oss hele tiden. Deretter ble vi tatt bort til rommene. Jeg hadde rom i et bygg som var en liten gåtur bort fra hovedbygningen. Jeg bodde på rom med to andre jenter, begge var norske. Bygget vi bodde i var helt nytt og vi var de første som skulle sove der. Derfor ble jeg veldig overrasket når jeg skulle legge meg i senga og den knirket noe ekstremt. Da mener jeg så mye at senga knirket om jeg pustet for hardt. Og det var ikke bare min seng. Alle sengene i hele bygget var like ille.

 

Neste morgen var det tid for frokost 8.30 am. Vi gikk bortover til hovedbygget og til kantinen. Det var da vi innså at etter å bare ha vært på amerikansk jord en dag, ville hele gjengen ha grovt brød med brunost på. Alt var lyst og hadde på en eller anne måte sukker i seg. 

Etter frokost møtte vi i en hall og ble delt inn i grupper. Hele dag 2 gikk ut på å bli kjent med gruppa og gruppelederne og å få et lite lynkurs i amerikansk kultur. Fra vi sto opp til vi skulle legge oss fikk vi ikke lov til å gå til rommene uten å ha med en av gruppelederne. Det er egentlig forklaringen på hvorfor det ikke ble noe blogging de første dagene. Nå jeg endelig kom tilbake på rommet var jeg kjempesliten og klar for å legge meg. 

Både lunsj og middag hadde ganske kjedelig og tørr mat, men når man skal lage mat til over 500 folk er det forståelig at ikke maten har veldig høy standard. Jeg holdt meg mest til mye salat. Det gjorde at flesteparten jeg satt med spurte meg om jeg var vegeterianer. Fun times. 

På kvelden til dag 2 skulle det være et "party". Dette minnet meg mest om dansene du hadde i 5 klasse. Vi kunne enten være på partyet, sitte i gangen rett utenfor døra til festen eller gå tilbake til rommene og sove. Om man skulle tilbake kunne man ikke gå alene, det måtte være en leder med. Vi var en gruppe på 4 som bestemte oss for å dra tilbake til rommene og bare chille der. Vi ble fulgt over til bygningen av to ledere. Der gikk vi opp på rommet til de to guttene vi var med. Vi satt der og spiste godteri og snakket. Etter 5 minutter hørte vi høye bank på døra og han ene gikk for å åpne. Vi fikk beskjed om å get out. De var veldig irriterte på oss og guttene ble truet med å miste fritiden sin i New York city. Vi trodde helt ærlig at det ikke var noe problem at vi satt der siden det uansett kom til å være "bed checks" 30 min senere.

Den siste hele dagen vår var fredag og da brukte vi første halvdelen til å få flyinformasjonen og å bli sjekket inn. Vi satt på et klasserom som var ett minutt gåing fra rommene våre. Hun jeg satt atmed ble veldig drålig og spurte om det var mulig å få gå på rommet for å hente paracet. Lederen spurte om hun kunne vente 1 time og hun sa nei. Lederen ringte da en annen leder som var langt mer enn 1 minutt unna. Den lederen skulle komme med medisin. Det gikk ihvertfall 15 min før lederen kom og jeg ble med opp til inngangen for å ta imot siden hun var ganske dårlig. Jeg fikk da beskjed om å hente jenta som faktisk var dårlig og når hun kom forklarte hun at det var stoffer i noen typer hodepinetabeletter hunvar dødelig allergisk mot. Lederen turte derfor ikke gi henne det hun hadde tatt med og fulgte henne heller til rommet sitt for å hente paracet.

 

Turen ti New York var første gangen vi fikk fritid og det var ganske bra. Vi kjørte innover i typiske gule skolebusser og gikk rundt til de mest populære turistattraksjonene. 

Alt i alt så synes jeg welcome days var fine pga folkene jeg møtte der, jeg har fått meg venner for resten av livet og jeg har opplevd veldig mye på så korte dager. 

 

 



Første dagen hos familien

lokal tid:7.15

Jeg kan ikke beskrive hvor lettet og glad jeg er etter den første dagen her! Familien er så velkommende og snill, kunne virkelig ikke bedt om noe bedre. 


Etter de hadde møtt meg på flyplassen med fint skilt, dro vi rett på costco for å handle. Jeg virkelig aldri vært på en butikk som ligner på costco. Den er en mat- og egentlig altmulig-butikk for medlemmer. Den beste måten å beskrive den på er om du tar lageret du drar til å Ikea og bytter ut møblene med mat. Alt blir kjøpt i "bulk". Etter den opplevelsen dro vi på tre forskjellige butikker for å få fikset et amerikansk abnnoment til telefonen min. Den viste seg å være alt annet enn lett. Vi endte opp på en butikk for verizon, som er den operatøren vi valgte. Etter en time med strev for å få aktivert simkortet, fikk vi det endelig til og kunne kjøre fra Las Vegas til Moapa Valley. 

Huset deres er kjempefint, men fortsatt "a work in progress" siden de kjøpte det for bare 4 år siden. Jeg har fått valget mellom å bo i kjelleren med eget bad og et stueområde, eller oppe med eget bad. Jeg vet ikke helt hva jeg skal velge enda, nå ligger jeg oppe siden kjelleren må gjøres om litt før jeg eventuelt kan flytte ned der. Vi har koset oss i hele dagen ogutover kvelden dro jeg, Dominic, Ashlyn og Kamden på en tur i offroadbilen deres. Det var sykt morsomt og jeg fikk tatt noe veldig fine bilder fra turen. 

Idag skal vi i kirka og jeg skal møte en jente fra danselaget som jeg har snakket litt med fra før av. På kvelden kommer IEC'en min og henter meg. Da skal jeg og de andre utvekslingsstudentene på skolen for å velge fag. 



Bye bye New York, hello Las Vegas!

lokal tid: 2.55 am

Akkurat nå sitter jeg i en gymsal veldig trøtt og lite klar for en lang flytur. Dagene i New York har vært fine,men veldig fulle og med lite tid til å slappe av annet enn når man skulle sove. Derfor har det vært lite tid til å oppdatere dere der hjemme. Jeg har lyst å få til et innlegg om hvordan welcome days var og hvordan reisen til New York var. Akkurat nå ville jeg bare skrive et krot inlegg før jeg setter meg på flyet til Las Vegas. 

Vi hadde meetup tid i gymsalen kl 2.20 am. I går brukte vi dagen i New York City og jeg var veldig sliten etter all gåingen. Jeg fikk 2 timer søvn før det var opp igjen, pakke ferdig og gå til gymsalen. Her sitter jeg fortsatt. Bussen inn til flyplassen tar 1 time og flyet mitt går 6.20 am, så jeg har fortsatt ganske god tid. 

Jeg har møtt så mange fine folk her og har fått meg venner for resten av livet. Det blir veldig godt å komme seg til siste destinasjon nå og virkelig starte året mitt!



Den siste dagen i Kristiansund

Dagen jeg har sett fram til i to år har endelig kommet. Idag reiser jeg fra Kristiansund og begynner eventyret mitt. Treige meg startet selvfølgelig ikke med pakkingen før idag og har derfor vært passe stresset. Nå tror jeg at jeg har mesteparten under kontroll og kan begynne å slappe av litt. Jeg må fortsatt en tur til byen for å kjøpe det siste av gaver og ting jeg trenger til reisen. 

Gårsdagen var så koselig. Jeg hadde avslutningsfest med slekten min. Det er så utrolig fint å vite at jeg har så mange som bryr seg om meg og gleder seg på mine vegne. Jeg er utrolig takknemlig for folkene rundt meg og det kommer til å bli rart å være et år uten de.



Jeg gleder meg til å dra, men samtidig klarer jeg ikke å innse at jeg faktisk skal reise, vet ikke om jeg innser hva jeg har meldt meg på før jeg lander på flyplassen i Las Vegas. Jeg kjenner ikke egentlig at jeg gruer meg og har heller ikke så mye sommerfugler i magen. Føler meg egentlig litt for rolig. Nå må jeg pakke ferdig og begynne å redigere vloggen for de siste dagene her hjemme. 



Blir det dans i USA?

Jeg har siden jeg var 7 år vært aktiv med dansing. Det er noe jeg synes er veldig gøy og utfordrende. Derfor har en av de største spørsmålene i søknadsprosessen vært om jeg kom til å få mulighet til å danse. Det er jo ikke alle småbyer som har dansesenter og ihvertfall ikke ballett. 

I mars våknet jeg til en melding fra IEC'en min( velkomstfamilien) med spørsmål om jeg ville bli med på tryouts til danselaget på skolen min. På dette tidspunktet viste jeg ikke hvor i Las Vegas jeg skulle bo eller hvilken skole jeg skulle gå på. Jeg sa selvfølgelig ja og fikk tilsendt en nokså blurry video av dansen jeg skulle lære meg. Det som ble den største utfordringen var å lære seg dansen iløpet av samme dag, fordi tryouts var dagen etterpå og da måtte videoen være inn litt tidlig. Jeg ble selvfølgelig veldig stresset, siden dette var en dans på rundt 3 minutter og jeg måtte lære den bra nok til å sende den inn. Med hjelp av fantastiske danselærere og støttende dansevenner fikk jeg lært meg dansen og sendt den inn.

Noen dager senere fikk jeg en video på messenger fra ei jente som også skal gå på laget. Hun sa at jeg hadde kommet inn på laget og at hele laget gledet seg til å møte meg! Jeg ble så glad og lettet. Men danselaget gjorde for det meste danser i hiphop og jazz-stil. Jeg ville jo også danse ballett.  Heldigvis viste det seg at en danselærer som het Anji ville gi med privattimer i klassisk ballett. 

Det blir altså ganske mye dansing imens jeg er i USA. Så vidt jeg vet blir det rundt 3 ballettimer i uka og dansetreninger med skolen nesten hver dag. Jeg tror dette blir en veldig fin måte å bli kjent med folkene der. Jeg har allerede litt kontakt med noen av jentene på danselaget, noe som kommer til å gjøre de første dagene på skolen litt enklere. 

Her hjemme danser jeg jo også veldig mye og jeg har en helt fantastisk jentegjeng som jeg må dra fra. De har vært en veldig stor del av hverdagen min her hjemme de siste årene og jeg har sett de mer eller mindre hver dag. Jeg kommer til å savne alle dansetreningene med jentene mine! 

Processed with VSCO with a5 preset
Going to miss you all so much!



Exciting news!!

1 uke og 4 dager til avreise og flybillettene har endelig kommet!



Jeg ble smålig spent når jeg så at flybillettene endelig lå klare på myef-siden. Dette var virkelig en slags wakeup call og jeg begynner å innse at jeg faktisk reiser. Nå står bare pakking og avslutningsfest igjen, så er det bare å sette seg på flyet til USA. Det er sikkert noen som er interessert i reiseruten, derfor tenkte jeg å skrive den ned her, like mye for deres skyld som min egen. 

Reisen min starter allerede 25 juli, en dag tidligere enn det jeg trodde. Da reiser jeg fra Kristiansund med flyet som går 20:40. Så blir det en overnatting i Oslo før jeg møter opp på flyplassen rundt 9, der møtes alle de norske studentene samt folk som jobber for EF. Flyet går 11:30 og mellomlander først i München, der møter vi enda flere studenter fra ulike steder i verden og sammen tar vi flyet til New York City. Turen tar rundt 8 timer. Når vi endelig lander i New York er klokken 18:40 lokal tid og 11:40 norsk tid. 

Som jeg har sagt tidligere skal vi jo være 4 dager i New York på Welcome days, på den fjerde dagen reiser alle videre til vertsfamiliene sine. Jeg reiser allerede 6.20 lokal tid, og kommer fram i Las Vegas 8:50 lokal tid, altså en flytur på 5 1/2 time. Når jeg kommer fram er jeg nok ekstremt jetlagged siden jeg først reiser til 6 timers tidsforskjell så til 9 timer. 

Alt dette med tidsforskjeller og det at flytidene er satt i lokal tid er veldig forvirrende, men jeg tror at jeg har funnet ut av det nå!

Jeg begynner virkelig å nærme meg avreise nå og nyter den siste uka her i Norge. Jeg prøver å være mest mulig med venner og familie, men må jo også jobbe. Jeg vet at dagene mot avreise kommer til å fly avgårde og begynner å få skikkelige sommerfugler i magen!


 

 



18 dager igjen


Idag viser nedtellingen 18 dager...

Det er et tall jeg bare har drømt om å få se. Utvekslingen har føltes så langt unna og det gjør den egentlig fortsatt, selv om det bare er i overkant av 2 uker igjen.

Jeg klarer egentlig ikke å innse at jeg faktisk drar, det føles mer som en drøm, noe som egentlig ikke kommer til å skje. Jeg glemmer på en måte at jeg faktisk skal bo i USA nesten et helt år. Første gangen jeg dro til USA var i fjor og nå skal jeg plutselig leve der. Tiden har gått ekstremt raskt, men også utrolig sakte. Jeg vet at tiden kommer til å fly når jeg kommer dit, før jeg vet ordet av det er jeg påvei tilbake til Norge.

Processed with VSCO with a4 preset
En av de tingene som kommer til å være vanskeligst for meg når jeg kommer til USA er det å ikke kunne jobbe. jeg er en ekstremt travel jente. Jeg har to jobber og lager cupcakes på bestillinger igjennom bedriften min Ingvild's Cupcakes. Noe jeg har gjort siden jeg var 12 år. I tillegg til alt dette har jeg hatt dansetimer nesten hver dag de siste årene. Jeg husker ikke sist gang jeg har hatt helt fri en hel helg iløpet av skoleåret. Jeg er også vandt til å komme meg rundt som jeg vil siden jeg kjører scooter. Derfor blir det utrolig rart å bli sittende hjemme uten noe spesielt å gjøre og å kjenne på det å kjede seg igjen. Selvfølgelig kommer jeg jo til å være så mye som mulig med venner og familien, men det kommer garantert til å komme tider der venner er på jobb eller ikke har mulighet til å møte meg. Derfor prøver jeg å forberede meg så godt jeg kan til et roligere liv, med mindre som skjer i hverdagen. Sånn som det ser ut til nå, har jeg heller ikke muligheten til å kjøre opp til bil imens jeg er der, siden lovene i Nevada er ganske strenge når det gjelder utvekslingsstudenter og oppkjøring. 

Dansejentene mine! 

 



Den beste gaven jeg kunne fått

En av de mest spennende delene av utveksling er jo så klart å få vite vertsfamilien. Det er de som legger grunnlaget for hvordan året ditt kommer til å bli. 

Jeg tenkte å dele historien om hvordan jeg fikk vite min vertsfamilie og litt om hvem de er.

Siden jeg fikk plass i programmet hele 2 år før jeg skulle dra, forventet jeg egentlig at jeg kom til å få vertsfamilie nokså tidlig også(spoiler: det skjedde ikke). Vi fikk beskjed om at de mest sannsynlig ikke kom til å lete etter familier til oss før etter de hadde sendt Class of '17 avgårde. Dermed måtte jeg vente et helt år før jeg kunne begynne å forvente å få en familie eller en plassering. Likevel tok jeg statsvalg lenge før de skulle begynne letingen. Jeg valgte selvfølgelig California på første, Florida på andre og Nevada på tredje. Det viste seg senere at det ikke var første, andre og tredjeplass og at alle valgene hadde lik verdi. 

Endelig kom høsten 2016 og jeg var såå spent og ventet utålmodig på en email eller telefon fra EF. Månedene gikk sakte framover og jeg ble mer og mer utålmodig. Jeg måtte vente helt til desember før jeg fikk noen nyheter. Jeg skulle hente mobilen min fra mobilskapet på skolen og der kom det opp en melding fra mamma:"EF har funnet familie til deg!" Jeg var så glad og spent. En email hadde kommet inn, der måtte jeg godkjenne familien siden det var en "double placement" altså jeg skulle bo med en annen utvekslingsstudent. Navnene til mine vertsforeldre stod der, men øverst stod det "Welcome family". Jeg skjønte ikke helt hva det betydde, jeg begynte heller å lete på Facebook for å finne ut hvem disse menneskene var og hvor jeg skulle bo. Det samme gjorde flere i klassen. Plutselig utbryter en " Du skal bo i Las Vegas, Ingvild!". Jeg klarte såvidt å holde mobilen min, siden hendene mine skalv såpass. Fram til nå hadde jeg forventet å komme til California siden det var på førsteplassen min, men tankene om livet i Cali forsvant raskt og jeg var i ekstase. Plutselig føltes alt så ekte og jeg begynte å innse at jeg faktisk skulle dra. 

Det viste seg at en "Welcome family" ikke var en permanent familie, men at moren i denne familien jobbet for EF og hadde sett på min søknad, tenkt at jeg ville være en veldig fin fit for deres område og "reservert" meg. Det var da hennes oppgave å finne en permanent familie og skoleplass til meg. 

Dermed startet ventetiden nok en gang. I de kalde vintermånedene drømte jeg meg bort til et år i varmen og ville egentlig bare dra med en gang. 

Månedene gikk videre, jeg ventet helt til 8. Mars før jeg fikk vite noe mer. Da fikk jeg vite skolen min siden jeg fikk spørsmål om å være med på tryouts til skolens danselag, det er en historie jeg skal fortelle om senere. Det viste seg da at jeg skulle bo 1 time utenfor Las Vegas og gå på en skole som het Moapa Valley high school. Ingenting av dette var offisielt siden papirarbeidet ikke var ferdig. Det var fortsatt ikke noe nytt om familie..

Så kom 25. mai 2017, bursdagen min. Jeg satt i bilen påvei for å feire bursdagen med vennene mine. På mobilen så jeg at det hadde kommet en melding fra velkomstmoren min.. "I cant say anything offical, but since its your birthday, here is a little photo for you to enjoy" Jeg så bildet og de var perfekte. Jeg kunne ikke spurt om en bedre match. Den lange ventetiden var mer enn verdt det. 

Jeg kom til en familie på fire. Vertsforeldrene mine heter April og Dominic, de er 31 og 32 år gamle. April jobber som sykepleier for barn som er født for tidlig og Dominic jobber som politi. Begge jobber i Las Vegas. Jeg har fått to småsøsken, Ashlyn på 11 år og Kamden på 8 år. Jeg er jo minst i familien her hjemme så det blir veldig morsomt å få mindre søsken. 

Selv om jeg var utålmodig og ville vite vertsfamilien og plasseringen min så fort som mulig, så skjønner jeg hvorfor jeg måtte vente lenge. EF jobber hardt og grundig for å finne den plasseringen og familien som passer best for akkurat deg. Når en familie velger deg, går de igjennom mye papirarbeid akkurat sånn som du som utvekslingsstudent gjør. I tillegg skal det gjennomføres intervju og hjemmebesøk til den potensielle familien og alt dette tar tid i tillegg tar det ofte tid for den potensielle vertsfamilien å bestemme seg sikkert for om de vil ta på seg et så stort ansvar. Jeg synes det er veldig betryggende å vite at EF er grundige i denne prosessen siden dette er det som er viktigst for hvordan utvekslingsåret blir. 



Drømmen begynner å nærme seg

Idag er det under tre uker til jeg sitter på flyet.

For tiden venter jeg på mailen med flybillettene og informasjonen om reiseruten. Siden skolen min starter allerede 14. August reiser jeg 26. juli. Da blir det først 4 dager i New York på Welcome days, så går flyturen videre til Las Vegas. Der møter jeg endelig vertsfamilien min.

Jeg har fått vite at vertsfamilien min tar meg med rett på deres årlige familietur til California. Jeg gleder meg såå mye til det! Det kommer til å bli en veldig fin måte å bli kjent med de. 

Jeg ligger med så mange tanker om hva som må gjøres før jeg drar, planleggingen av avskjedsfesten og ikke minst pakkingen. Hva tar man med seg når man skal være borte et helt år? Jeg får bare lov til å ta med en koffert i tillegg til en EF-bag vi fikk på avreisemøtet og et "personal item" som i mitt tilfelle skal være en veske. Jeg har null ide på hva jeg skal pakke og hvordan jeg skal få plass til alt og samtidig holde meg under 25 kg. 

Det er så mye jeg vil rekke før jeg drar og så mange jeg vil møte. Jeg jobber 2 jobber oppå alt dette, så det er ikke ofte jeg bare er hjemme uten noe å gjøre. Løsningen på alt dette for meg har blitt å skrive lister over alt jeg vil ha gjort og alt som må kjøpes inn før jeg drar. Tror jeg allerede har skrevet 3 forskjellige lister. Jeg er livredd for å stå på Gardemoen og plutselig komme på at jeg glemte å gjøre eller å ta med ett eller annet. 

 

Med at avreisedatoen nærmer seg, betyr det også at jeg kommer nærmere dagene jeg må si hade til alle. Jeg gruer meg sånn til å være borte fra mamma og pappa et år. bort fra all tryggheten de gir meg. Jeg er så uendelig glade i de og det å være en halv jordklode fra hverandre kommer til å bli veldig rart. 



 



Hvorfor drar jeg?







Å dra på utveksling er ikke bare bare. Man må igjennom intervjuer og masse papirarbeid før man er klar til å dra, for ikke å snakke om at det er dyrt å dra.

I dette innlegget vil jeg snakke om hva som gjorde at jeg bestemte meg for å dra og litt om prosessen dit. 

 

Det hele startet før jeg dro på ferie sommeren 2015. Jeg skulle hjelpe et vennepar av mamma med å flytte inn og der var det ei jente som nettopp hadde kommet hjem fra utveksling, hun hadde vært i Boston om jeg ikke husker feil. Hun begynte å fortelle om opplevelsen sin og jeg ble mer og mer sikkert om at dette var noe for meg. 

Jeg dro på ferie og brukte mye av tiden min på å se igjennom blogger og lese om utveksling. Jeg kom over flere blogger som hadde blogget jevn hele året og fortalt om både oppturer og nedturer. Etter mye research var jeg sikker, jeg ville dra.

Dagen jeg kom hjem sendte jeg inn den første søknaden, noe som bare bestod av å skrive inn basic informasjon og vente på en telefon. Telefonen kom og jeg bel satt opp på Skypeintervju med beskjed om å fylle ut "all about me" før intervjuet. Tuller ikke når jeg sier jeg satt minst en time og skrev på den siden. Her var det spørsmål om alt fra hva en vanlig uke så ut for meg til om jeg hadde blitt lagt inn på sykehus før. Veldig grundige spørsmål som alle skulle svares på engelsk. Jeg var veldig nøye og brukte flere dager på å gå igjennom den før jeg leverte.

Dagen jeg fikk vite at jeg skulle dra var helt fantastisk, men jeg klarte ikke helt å innse at jeg faktisk skulle dra. Det var jo fortsatt 2 år til.

Jeg startet nedtellingen min på rundt 650 dager, idag står tallet på 22 dager... 

Tiden har gått så sykt raskt og jeg klarer fortsatt ikke å tro på at jeg faktisk skal dra fra alt jeg kjenner til og starte helt på nytt. Jeg har gått igjennom dager der jeg bare kunne ha pakket kofferten og dratt på dagen og andre dager der jeg ikke skjønner hvorfor jeg bestemte meg for å gjøre dette. 

Jeg vet det kommer til å bli tøft til tider og jeg aner ikke hvordan jeg kommer til å reagere på å bo hos fremmede.

En ting jeg vet, er at jeg er klar for nye opplevelser, jeg vet at om jeg ikke drar, kommer jeg til å angre resten av livet. For et år på utveksling er ikke bare et år i livet, det er et liv i et år. Jeg kommer til å få nye venner som varer livet ut, jeg kommer til å oppleve en helt ny kultur og ikke minst oppleve ekte high school spirit. 

Akkurat nå gleder jeg meg veldig til å dra, men om du spør meg kvelden før jeg skal gå ombord på flyet, vet jeg ikke hva jeg kommer til å si.

Processed with VSCO with a6 preset

De tre bøkene man får av EF etterhvert som reisen nærmer seg

Processed with VSCO with a5 preset

April 2016, dagen jeg fikk Class of '18 T-skjorten

Høsten 2015, jeg var såå spent på å komme meg under 600 dager

 



Velkommen

Mitt navn er Ingvild, jeg er 17 år og bor i Kristiansund.

26, juli reiser jeg til USA på utveksling med organisasjonen EF. Jeg skal bo en time utenfor Las Vegas i en forstad som heter Moapa Valley. Jeg har tenkt å skrive et mer utfyllende innlegg om plassen jeg skal bo, vertsfamilien min osv. 

 

Jeg bestemte meg for å lage blogg, sånn at jeg har noe å se tilbake på noen år fram i tid, men også sånn at venner og familie kan følge med på hva jeg opplever i løpet av året. 

 

Håper at du vil følge reisen min!

 

 



Design laget av Julie Viktoria
hits