ingvildinevada - Design by Julie Viktoria
Design by Julie Viktoria Design by Julie Viktoria

Blir det dans i USA?

Jeg har siden jeg var 7 år vært aktiv med dansing. Det er noe jeg synes er veldig gøy og utfordrende. Derfor har en av de største spørsmålene i søknadsprosessen vært om jeg kom til å få mulighet til å danse. Det er jo ikke alle småbyer som har dansesenter og ihvertfall ikke ballett. 

I mars våknet jeg til en melding fra IEC'en min( velkomstfamilien) med spørsmål om jeg ville bli med på tryouts til danselaget på skolen min. På dette tidspunktet viste jeg ikke hvor i Las Vegas jeg skulle bo eller hvilken skole jeg skulle gå på. Jeg sa selvfølgelig ja og fikk tilsendt en nokså blurry video av dansen jeg skulle lære meg. Det som ble den største utfordringen var å lære seg dansen iløpet av samme dag, fordi tryouts var dagen etterpå og da måtte videoen være inn litt tidlig. Jeg ble selvfølgelig veldig stresset, siden dette var en dans på rundt 3 minutter og jeg måtte lære den bra nok til å sende den inn. Med hjelp av fantastiske danselærere og støttende dansevenner fikk jeg lært meg dansen og sendt den inn.

Noen dager senere fikk jeg en video på messenger fra ei jente som også skal gå på laget. Hun sa at jeg hadde kommet inn på laget og at hele laget gledet seg til å møte meg! Jeg ble så glad og lettet. Men danselaget gjorde for det meste danser i hiphop og jazz-stil. Jeg ville jo også danse ballett.  Heldigvis viste det seg at en danselærer som het Anji ville gi med privattimer i klassisk ballett. 

Det blir altså ganske mye dansing imens jeg er i USA. Så vidt jeg vet blir det rundt 3 ballettimer i uka og dansetreninger med skolen nesten hver dag. Jeg tror dette blir en veldig fin måte å bli kjent med folkene der. Jeg har allerede litt kontakt med noen av jentene på danselaget, noe som kommer til å gjøre de første dagene på skolen litt enklere. 

Her hjemme danser jeg jo også veldig mye og jeg har en helt fantastisk jentegjeng som jeg må dra fra. De har vært en veldig stor del av hverdagen min her hjemme de siste årene og jeg har sett de mer eller mindre hver dag. Jeg kommer til å savne alle dansetreningene med jentene mine! 

Processed with VSCO with a5 preset
Going to miss you all so much!



Exciting news!!

1 uke og 4 dager til avreise og flybillettene har endelig kommet!



Jeg ble smålig spent når jeg så at flybillettene endelig lå klare på myef-siden. Dette var virkelig en slags wakeup call og jeg begynner å innse at jeg faktisk reiser. Nå står bare pakking og avslutningsfest igjen, så er det bare å sette seg på flyet til USA. Det er sikkert noen som er interessert i reiseruten, derfor tenkte jeg å skrive den ned her, like mye for deres skyld som min egen. 

Reisen min starter allerede 25 juli, en dag tidligere enn det jeg trodde. Da reiser jeg fra Kristiansund med flyet som går 20:40. Så blir det en overnatting i Oslo før jeg møter opp på flyplassen rundt 9, der møtes alle de norske studentene samt folk som jobber for EF. Flyet går 11:30 og mellomlander først i München, der møter vi enda flere studenter fra ulike steder i verden og sammen tar vi flyet til New York City. Turen tar rundt 8 timer. Når vi endelig lander i New York er klokken 18:40 lokal tid og 11:40 norsk tid. 

Som jeg har sagt tidligere skal vi jo være 4 dager i New York på Welcome days, på den fjerde dagen reiser alle videre til vertsfamiliene sine. Jeg reiser allerede 6.20 lokal tid, og kommer fram i Las Vegas 8:50 lokal tid, altså en flytur på 5 1/2 time. Når jeg kommer fram er jeg nok ekstremt jetlagged siden jeg først reiser til 6 timers tidsforskjell så til 9 timer. 

Alt dette med tidsforskjeller og det at flytidene er satt i lokal tid er veldig forvirrende, men jeg tror at jeg har funnet ut av det nå!

Jeg begynner virkelig å nærme meg avreise nå og nyter den siste uka her i Norge. Jeg prøver å være mest mulig med venner og familie, men må jo også jobbe. Jeg vet at dagene mot avreise kommer til å fly avgårde og begynner å få skikkelige sommerfugler i magen!


 

 



18 dager igjen


Idag viser nedtellingen 18 dager...

Det er et tall jeg bare har drømt om å få se. Utvekslingen har føltes så langt unna og det gjør den egentlig fortsatt, selv om det bare er i overkant av 2 uker igjen.

Jeg klarer egentlig ikke å innse at jeg faktisk drar, det føles mer som en drøm, noe som egentlig ikke kommer til å skje. Jeg glemmer på en måte at jeg faktisk skal bo i USA nesten et helt år. Første gangen jeg dro til USA var i fjor og nå skal jeg plutselig leve der. Tiden har gått ekstremt raskt, men også utrolig sakte. Jeg vet at tiden kommer til å fly når jeg kommer dit, før jeg vet ordet av det er jeg påvei tilbake til Norge.

Processed with VSCO with a4 preset
En av de tingene som kommer til å være vanskeligst for meg når jeg kommer til USA er det å ikke kunne jobbe. jeg er en ekstremt travel jente. Jeg har to jobber og lager cupcakes på bestillinger igjennom bedriften min Ingvild's Cupcakes. Noe jeg har gjort siden jeg var 12 år. I tillegg til alt dette har jeg hatt dansetimer nesten hver dag de siste årene. Jeg husker ikke sist gang jeg har hatt helt fri en hel helg iløpet av skoleåret. Jeg er også vandt til å komme meg rundt som jeg vil siden jeg kjører scooter. Derfor blir det utrolig rart å bli sittende hjemme uten noe spesielt å gjøre og å kjenne på det å kjede seg igjen. Selvfølgelig kommer jeg jo til å være så mye som mulig med venner og familien, men det kommer garantert til å komme tider der venner er på jobb eller ikke har mulighet til å møte meg. Derfor prøver jeg å forberede meg så godt jeg kan til et roligere liv, med mindre som skjer i hverdagen. Sånn som det ser ut til nå, har jeg heller ikke muligheten til å kjøre opp til bil imens jeg er der, siden lovene i Nevada er ganske strenge når det gjelder utvekslingsstudenter og oppkjøring. 

Dansejentene mine! 

 



Den beste gaven jeg kunne fått

En av de mest spennende delene av utveksling er jo så klart å få vite vertsfamilien. Det er de som legger grunnlaget for hvordan året ditt kommer til å bli. 

Jeg tenkte å dele historien om hvordan jeg fikk vite min vertsfamilie og litt om hvem de er.

Siden jeg fikk plass i programmet hele 2 år før jeg skulle dra, forventet jeg egentlig at jeg kom til å få vertsfamilie nokså tidlig også(spoiler: det skjedde ikke). Vi fikk beskjed om at de mest sannsynlig ikke kom til å lete etter familier til oss før etter de hadde sendt Class of '17 avgårde. Dermed måtte jeg vente et helt år før jeg kunne begynne å forvente å få en familie eller en plassering. Likevel tok jeg statsvalg lenge før de skulle begynne letingen. Jeg valgte selvfølgelig California på første, Florida på andre og Nevada på tredje. Det viste seg senere at det ikke var første, andre og tredjeplass og at alle valgene hadde lik verdi. 

Endelig kom høsten 2016 og jeg var såå spent og ventet utålmodig på en email eller telefon fra EF. Månedene gikk sakte framover og jeg ble mer og mer utålmodig. Jeg måtte vente helt til desember før jeg fikk noen nyheter. Jeg skulle hente mobilen min fra mobilskapet på skolen og der kom det opp en melding fra mamma:"EF har funnet familie til deg!" Jeg var så glad og spent. En email hadde kommet inn, der måtte jeg godkjenne familien siden det var en "double placement" altså jeg skulle bo med en annen utvekslingsstudent. Navnene til mine vertsforeldre stod der, men øverst stod det "Welcome family". Jeg skjønte ikke helt hva det betydde, jeg begynte heller å lete på Facebook for å finne ut hvem disse menneskene var og hvor jeg skulle bo. Det samme gjorde flere i klassen. Plutselig utbryter en " Du skal bo i Las Vegas, Ingvild!". Jeg klarte såvidt å holde mobilen min, siden hendene mine skalv såpass. Fram til nå hadde jeg forventet å komme til California siden det var på førsteplassen min, men tankene om livet i Cali forsvant raskt og jeg var i ekstase. Plutselig føltes alt så ekte og jeg begynte å innse at jeg faktisk skulle dra. 

Det viste seg at en "Welcome family" ikke var en permanent familie, men at moren i denne familien jobbet for EF og hadde sett på min søknad, tenkt at jeg ville være en veldig fin fit for deres område og "reservert" meg. Det var da hennes oppgave å finne en permanent familie og skoleplass til meg. 

Dermed startet ventetiden nok en gang. I de kalde vintermånedene drømte jeg meg bort til et år i varmen og ville egentlig bare dra med en gang. 

Månedene gikk videre, jeg ventet helt til 8. Mars før jeg fikk vite noe mer. Da fikk jeg vite skolen min siden jeg fikk spørsmål om å være med på tryouts til skolens danselag, det er en historie jeg skal fortelle om senere. Det viste seg da at jeg skulle bo 1 time utenfor Las Vegas og gå på en skole som het Moapa Valley high school. Ingenting av dette var offisielt siden papirarbeidet ikke var ferdig. Det var fortsatt ikke noe nytt om familie..

Så kom 25. mai 2017, bursdagen min. Jeg satt i bilen påvei for å feire bursdagen med vennene mine. På mobilen så jeg at det hadde kommet en melding fra velkomstmoren min.. "I cant say anything offical, but since its your birthday, here is a little photo for you to enjoy" Jeg så bildet og de var perfekte. Jeg kunne ikke spurt om en bedre match. Den lange ventetiden var mer enn verdt det. 

Jeg kom til en familie på fire. Vertsforeldrene mine heter April og Dominic, de er 31 og 32 år gamle. April jobber som sykepleier for barn som er født for tidlig og Dominic jobber som politi. Begge jobber i Las Vegas. Jeg har fått to småsøsken, Ashlyn på 11 år og Kamden på 8 år. Jeg er jo minst i familien her hjemme så det blir veldig morsomt å få mindre søsken. 

Selv om jeg var utålmodig og ville vite vertsfamilien og plasseringen min så fort som mulig, så skjønner jeg hvorfor jeg måtte vente lenge. EF jobber hardt og grundig for å finne den plasseringen og familien som passer best for akkurat deg. Når en familie velger deg, går de igjennom mye papirarbeid akkurat sånn som du som utvekslingsstudent gjør. I tillegg skal det gjennomføres intervju og hjemmebesøk til den potensielle familien og alt dette tar tid i tillegg tar det ofte tid for den potensielle vertsfamilien å bestemme seg sikkert for om de vil ta på seg et så stort ansvar. Jeg synes det er veldig betryggende å vite at EF er grundige i denne prosessen siden dette er det som er viktigst for hvordan utvekslingsåret blir. 



Drømmen begynner å nærme seg

Idag er det under tre uker til jeg sitter på flyet.

For tiden venter jeg på mailen med flybillettene og informasjonen om reiseruten. Siden skolen min starter allerede 14. August reiser jeg 26. juli. Da blir det først 4 dager i New York på Welcome days, så går flyturen videre til Las Vegas. Der møter jeg endelig vertsfamilien min.

Jeg har fått vite at vertsfamilien min tar meg med rett på deres årlige familietur til California. Jeg gleder meg såå mye til det! Det kommer til å bli en veldig fin måte å bli kjent med de. 

Jeg ligger med så mange tanker om hva som må gjøres før jeg drar, planleggingen av avskjedsfesten og ikke minst pakkingen. Hva tar man med seg når man skal være borte et helt år? Jeg får bare lov til å ta med en koffert i tillegg til en EF-bag vi fikk på avreisemøtet og et "personal item" som i mitt tilfelle skal være en veske. Jeg har null ide på hva jeg skal pakke og hvordan jeg skal få plass til alt og samtidig holde meg under 25 kg. 

Det er så mye jeg vil rekke før jeg drar og så mange jeg vil møte. Jeg jobber 2 jobber oppå alt dette, så det er ikke ofte jeg bare er hjemme uten noe å gjøre. Løsningen på alt dette for meg har blitt å skrive lister over alt jeg vil ha gjort og alt som må kjøpes inn før jeg drar. Tror jeg allerede har skrevet 3 forskjellige lister. Jeg er livredd for å stå på Gardemoen og plutselig komme på at jeg glemte å gjøre eller å ta med ett eller annet. 

 

Med at avreisedatoen nærmer seg, betyr det også at jeg kommer nærmere dagene jeg må si hade til alle. Jeg gruer meg sånn til å være borte fra mamma og pappa et år. bort fra all tryggheten de gir meg. Jeg er så uendelig glade i de og det å være en halv jordklode fra hverandre kommer til å bli veldig rart. 



 



Hvorfor drar jeg?







Å dra på utveksling er ikke bare bare. Man må igjennom intervjuer og masse papirarbeid før man er klar til å dra, for ikke å snakke om at det er dyrt å dra.

I dette innlegget vil jeg snakke om hva som gjorde at jeg bestemte meg for å dra og litt om prosessen dit. 

 

Det hele startet før jeg dro på ferie sommeren 2015. Jeg skulle hjelpe et vennepar av mamma med å flytte inn og der var det ei jente som nettopp hadde kommet hjem fra utveksling, hun hadde vært i Boston om jeg ikke husker feil. Hun begynte å fortelle om opplevelsen sin og jeg ble mer og mer sikkert om at dette var noe for meg. 

Jeg dro på ferie og brukte mye av tiden min på å se igjennom blogger og lese om utveksling. Jeg kom over flere blogger som hadde blogget jevn hele året og fortalt om både oppturer og nedturer. Etter mye research var jeg sikker, jeg ville dra.

Dagen jeg kom hjem sendte jeg inn den første søknaden, noe som bare bestod av å skrive inn basic informasjon og vente på en telefon. Telefonen kom og jeg bel satt opp på Skypeintervju med beskjed om å fylle ut "all about me" før intervjuet. Tuller ikke når jeg sier jeg satt minst en time og skrev på den siden. Her var det spørsmål om alt fra hva en vanlig uke så ut for meg til om jeg hadde blitt lagt inn på sykehus før. Veldig grundige spørsmål som alle skulle svares på engelsk. Jeg var veldig nøye og brukte flere dager på å gå igjennom den før jeg leverte.

Dagen jeg fikk vite at jeg skulle dra var helt fantastisk, men jeg klarte ikke helt å innse at jeg faktisk skulle dra. Det var jo fortsatt 2 år til.

Jeg startet nedtellingen min på rundt 650 dager, idag står tallet på 22 dager... 

Tiden har gått så sykt raskt og jeg klarer fortsatt ikke å tro på at jeg faktisk skal dra fra alt jeg kjenner til og starte helt på nytt. Jeg har gått igjennom dager der jeg bare kunne ha pakket kofferten og dratt på dagen og andre dager der jeg ikke skjønner hvorfor jeg bestemte meg for å gjøre dette. 

Jeg vet det kommer til å bli tøft til tider og jeg aner ikke hvordan jeg kommer til å reagere på å bo hos fremmede.

En ting jeg vet, er at jeg er klar for nye opplevelser, jeg vet at om jeg ikke drar, kommer jeg til å angre resten av livet. For et år på utveksling er ikke bare et år i livet, det er et liv i et år. Jeg kommer til å få nye venner som varer livet ut, jeg kommer til å oppleve en helt ny kultur og ikke minst oppleve ekte high school spirit. 

Akkurat nå gleder jeg meg veldig til å dra, men om du spør meg kvelden før jeg skal gå ombord på flyet, vet jeg ikke hva jeg kommer til å si.

Processed with VSCO with a6 preset

De tre bøkene man får av EF etterhvert som reisen nærmer seg

Processed with VSCO with a5 preset

April 2016, dagen jeg fikk Class of '18 T-skjorten

Høsten 2015, jeg var såå spent på å komme meg under 600 dager

 



Velkommen

Mitt navn er Ingvild, jeg er 17 år og bor i Kristiansund.

26, juli reiser jeg til USA på utveksling med organisasjonen EF. Jeg skal bo en time utenfor Las Vegas i en forstad som heter Moapa Valley. Jeg har tenkt å skrive et mer utfyllende innlegg om plassen jeg skal bo, vertsfamilien min osv. 

 

Jeg bestemte meg for å lage blogg, sånn at jeg har noe å se tilbake på noen år fram i tid, men også sånn at venner og familie kan følge med på hva jeg opplever i løpet av året. 

 

Håper at du vil følge reisen min!

 

 



Design laget av Julie Viktoria
hits